I dag har denne fine gjengen vært på besøk hos sjuende trinn på Fagerlund skole i Ringsaker.
10 gutter har formidlet sine historier og personlige opplevelser fra hjemlandet, reisen gjennom Europa og livet på asylmottak i Norge. De gjorde en strålende innsats og elevene ved Fagerlund fikk nok litt å tenke på.

Ingen av guttene hadde snakket foran en stor forsamling tidligere, bortsett fra generalprøven i går. Generalprøven gikk ikke spesielt bra, da alt av teknikk sviktet, men guttene gjorde jobben både i går og i dag. Er det noe rart om man som lærer blir stolt! 🙂

Elevene har vært mellom 8-12 måneder i Norge og de fleste har kun 6 måneder med norskopplæring på skolen. De har forberedt seg nøye og jobbet med presentasjonen i 2 uker. Underveis ble noen elever flyttet og vi måtte endre gruppa, men elevene taklet også dette. Språk er både kommunikasjonsmiddel og tankeverktøy. I forberedelsesprosessen har elevene fått bruke morsmålet sitt til å diskutere seg fram til gode løsninger for gjennomføringen, videre har vi brukt tid på å finne ordene vi trenger, uttale og kommunikasjonsstrategier. Hvem er mottaker? Hvordan kan vi utnytte bilder i presentasjonen? Løsrivelse fra manus osv.

Hva er målene

Før vi startet var det viktig at alle elevene forsto hva som var forventet og hvilke mål vi skulle jobbe med. Vi snakket både om hva 7. klassingene skulle lære og hvilke mål vi skulle jobbe med.

Utgangspunktet vårt var at elevene på 7. trinn skulle få en forståelse for: (…) kvifor somme rømmer frå heimlandet sitt, og (…) korleis det kan vere å kome til eit framandt land som flyktning.

Målene vi skulle jobbe med er hentet fra læreplanen i grunnleggende norsk. Nivå 2 og 3

Her kan du lese mer.

1 time var satt av til elevenes personlige fortellinger. 7. trinn fikk høre om farlige reiser, både på landeveien, gjennom skogen og til havs. De fikk et innblikk i hvordan det er å vokse opp i Afghanistan, Iran og Pakistan og de fikk se og høre om hvordan det er å bo på asylmottak. Her kan dere se ungdommenes egen film som beskriver et døgn på asylmottaket.

Har dere kjæreste?

Etter presentasjonen var det anledning til å stille spørsmål. Noen av spørsmålene som kom fra salen var; Hvor lenge reiste dere for å komme til Norge? Reiste dere på grunn av krig, eller den vanskelige situasjonen hjemme? Har dere kjæreste? Det var nok ikke dette spørsmålet de hadde ventet seg, men de svarte klokt og påpekte at det var et viktig spørsmål. Guttene forklarte at i Afghanistan kan ikke jenter og gutter være sammen på samme måte som i Norge. Og at det vanlige er at familien bestemmer hvem du skal gifte deg med. De avsluttet med å si at de hadde et håp om å kanskje finne en kjæreste her i Norge.

Etter en kort pause, ble elevene delt i grupper og de afghanske guttene gikk rundt og snakket med elevene og hjalp dem med oppgaver.

Anerkjennelse og ressursperspektiv

Skolen skal medvirke til at alle får idetitetsbekreftelse og perspektivutvidelse. Dette innebærer at alle skal kjenne seg igjen og at skolen bygger på elevenes kunnskaper og erfaringer. I tillegg skal alle lære noe nytt. Elevene skal lære å forholde seg til en verden med ulike forståelsesmåter og virkelighetsforklaringer

(An-Magritt Hauge 2014).

I en homogen klasse er ikke dette alltid så lett å få til, men gjennom dette samarbeidet har vi lykkes. Gjennom å ta elevene på alvor, ha høye forventninger og anerkjenne de erfaringene og kunnskapene de har med seg, opplever jeg motiverte og engasjerte elever. De får en identitetsbekreftelse. Elevene på Fagerlund har fått utvidet sitt perspektiv, men også mine elever lærer gjennom slike prosjekter å forholde seg til nye forståelsesmåter og en større virkelighet.

I tillegg gir det en ekstra motivasjon for elevene når de opplever at læringen er meningsfylt, de får anerkjennelse for sine erfaringer og kunnskaper og ikke minst, læreren har høye forventninger og gir støtte slik at hver og en kan oppleve mestring.

%d bloggere liker dette: